I alminnelig språkbruk hersker det en del forvirring omkring betydningen av ordene gravferd, begravelse, bisettelse og kremasjon. Begravelsesbransjen i Norge bruker ordet begravelse om seremonier hvor det foretas en kistebegravelse. Bisettelse brukes om seremonien som følges av kremasjon (brenning) og nedsettelse av urne i grav.

Som regel er det familien som tar valget. Når et eldre menneske dør, er familien ofte kjent med avdødes egen oppfatning. Det gjør beslutningen enklere. Vi står til rådighet for samtale.

Gravferd er et samlebegrep som omfatter begravelse og bisettelse. Begrepet begravelse benyttes i de tilfeller der man legger avdøde i en grav uten at det er utsatt for noen form for destruktive påvirkniner. Begrepet bisettelse benyttes i de tilfeller man kremerer (brenner) liket, samler asken i en urne og enten begraver urnen eller "sprer asken for vinden".

Begrepet "Bisettelse" kan også være en seremoni som blir holdt et annet sted enn det stedet hvor avdøde skal legges i grav. Tidligere var bisettelse i hjemmet en vanlig tradisjon som ble gjennomført ved en enkel seremoni i tidsrommet mellom dødsfallet og selve begravelsesdagen. Avdøde ble ofte oppbevart hjemme, for eksempel i huset eller på låven.

Familie, naboer og venner fulgte ofte avdøde til kirken/kapellet dagen før gravferdsseremonien.

Begravelse er en seremoni i forbindelse med en persons død. Seremonien er i sin opprinnelse religiøst motivert, men i den senere tid er det religiøse kommet mer i bakgrunnen i mange kulturer. I dag brukes den av de fleste som en mulighet for et siste farvel med den døde.

Det finnes to hovedtyper begravelse: Inhumasjon og urnenedsettelse. I førstnevnte begraves avdøde i en kiste (derav det alternative navnet kistebegravelse), mens i sistnevnte kremeres avdøde, og urnen med aske settes ned i bakken.

Innen jødedom, kristendom og islam anses begravelse som den mest korrekte måte å håndtere dødsfall på. Dette er knyttet til tanken om at legemet ikke skal ødelegges, men på naturlig måte bli til jord. Kremasjon sees som en fornektelse av tanken på legemets oppstandelse, og dermed av handling som trosser den guddommelige vilje. I nyere tid har kremasjon også blitt mer vanlig blant kristne, mest på grunn av at man av hensyn til plassmangel i store byer har måttet foreta mer pragmatiske valg.

I enkelte kirkesamfunn, spesielt Den katolske kirke og Den ortodokse kirke, er begravelsen sterkt knyttet til forbønn for den avdøde. I protestantiske kirker er det ikke bønn for avdøde personer.